Hei!
Nå er det utrolig lenge siden jeg har blogget. Det har bare vært slik at etter at vi dro fra Buenos Aires har det vært et kjør hele tiden, og tilgangen og tiden på internett har vært knapp. Men det er jo sånn backpacking skal være!
Jeg begynner helt fra starten av og forteller om siste halvdelen av oppholdet vårt i Buenos Aires. Jeg og Lina fikk dratt på Boca Juniors-kampen og det var helt utrolig gøy! Selv om det var på bortebane var det kjempebra stemning og og folk gikk fakitistk helt crazy da Boca vant 2-0. De siste dagene i BA brukte vi på å utforske nabolaget Palermo. Det er et lite sentrum utenfor sentum som er ganske trendy, og som har mye parker, butikker, cafeer og det hele! Veldig koselig strøk;)
På frdeagen (13 mai!!) skulle vi forlate Buenos Aires og Argentina . Det var nestene litt trist etter å ha vært tre uker i landet, men vi gledet oss også veldig mye til Peru. Det var jo det som var den planlagte starten på reisen vår, jeg og Lina bar tjuvstarta med å ta Chile og Argentina på forhånd uten Kristine. Peru var også det landet der vi hadde mest å gjøre på minst tid, så vi visste at kontrasten til oppholdet vårt i BA kom til å bli stor. Det var derfor at det var skikkelig irriterende at fly til Lima blr forsinka. Og irriterende var de at de bare utsatte det en halvtime av gangen i sånn 5 timer. Da de først kansellerte flyet måtte vi stå i en kø hele natta som gikk SÅ sakte for å få booka om flyet til dagen etter. Jeg endte opp med å sovne to ganger på det kalde steingulvet. Vi kom oss videre tidlig dagen etter, men det var fortsatt en litt kjip start på reisen.
Lima var ikke en alt for spennende by, den har masse fine plaza’er og byggninger, men det er unnagjort på en ettermiddag. Vi bestemte oss derfor for å dra tidlig neste morgen til den lile byen Nazca som et stopp på turen vår til Cuzco. I Nazca er det ikke så mye å gjøre utenom å se på de berømte Nazca-linjene, der arkeologer har funnet svære linjer i et rutenett og mange figurer av dyr, skrapet inn i den tørre sanden. Man tror dette ble gjort av Nazca-folket rundt 800 e.kr. av religiøse grunner, selv om det er mange som tror på teorien om at ailiens lagde dem!!
Etter et dagsbesøk i Nazca gikk turen videre med nattbussen til Cuzco. Denne gamle inkahovedstaden er nå en moderne by med tusenvis av turister, men som fortsatt beholder my av sjarmen sin. Hele planen vår var å legge ut på en lengre fjelltur som møter ”the inka trail” etter hvert, men for å gjøre det måtte vi være i Cuzco området noen dager i forveien for å vende seg til høyden (byen ligger på 3500 moh tror jeg!) Dagene gikk fort unna med besøk av inkaruiner og byer i nærheten , samt shopping av Perus fineste alpakkaull.
Etter 4 dager i området gjorde vi oss klar til det store eventyret, det vi kanskje har sett mest frem til av alt på reisen vår. Vår 7-dagers tur høyt oppe i fjellene. Man må gjøre sånne turer gjennom selskaper, men vi var veldig heldig med selskap og guide, så vi skal ikke klage. I hadde også en kokk som lagde helt utrolig god mat og bærere som bar alt og som satte opp teltene for oss, så vi følte oss som prinsesser hele uka. De tre første dagene var det bare oss og ikke en eneste annen sjel i de flotte høyfjellene. Vi gikk høyere og høyere og campet den ene natten på 4800 moh. Vi våknet i løpet av natten av at noen av bærerne stod og ristet i teltet vårt fordi det hadde begynt og snø så tungt og det holdt på å kolapse. Da vi stod opp var det så mye snø ut at vi måtte skynde oss av gårde så ikke overgangen vår over fjellet skulle bli snødd igjen. Vi begynte den dagen med å gå litt mer oppover, til 5100 moh og det høyeste punktet på turen før vi begynte å gå ned igjen. Dagen etter gikk vi inn på inka trail og som forventet var vi da ikke lengre alene. Selv om det bare er 200 mennesker som for lov til å gå inka trail om dagen, virker det som veldig mange mens man går, særlig fordi alle disse også har bærere og det hele. Men det gjorde ingenting. Det var fortsatt utorlig gøy å gå opp og ned alle steintrappene slik inkaene gjorde i sin tid. På den 7. dagen ankom vi Machu Picchu ved soloppgang og det var helt fantastisk. ”The lost city” er like fantastisk som alle skal ha den til – om ikke enda mer!!
Etter Cuzco og Machu Picchu gikk turen videre til Puno og Lago Titikaka. Vi var litt bekymret siden vi hadde hørt at det pågikk en streik i Puno der demonstrantene blokerte alle veier til og fra byen og kastet ting mot bussene som ble stoppet. Dagen vi hadde bussen vår satt partene i forhandlinger og man kunne komme seg til Puno. Vi tok sjansen og satt oss på bussen og håpet at vi ikke kom til a bli stuck en uke i Puno slik vi hadde hørt at andre turister hadde blitt. I Puno hadde vi litt uflaks. Vi ankom bussterminalen kl 5 om morgenen og long story short: jeg ble frastjålet den lille sekken min med pass, penger, kamera og alle verdisaker. Det var en politistasjon på terminalen, men den var ganske håpløse. Da jeg sa at jeg ville anmelde det hele sa de at de verken hadde telefon eller data og kunne ikke gjøre noe, men de sa de skulle lete etter sekken min. Vi dro til en større politisatsjon for å anmelde det, noe man ikke kunne få gjort der heller. For å andmelde noe i Peru må man først betale sånn 15 kr til nasjonal banken, men det var søndag og den var stengt.
Siden det egentlig ikke var noe annet å gjøre i forhold til sekken min enn å vente, fortsatte vi med planene våre om å dra ut på innsjøen og besøke øyene der. Det var en veldig interessant tur og vi hadde det kjempefint, selv om det var litt vanskelig å glemme det som hadde skjedd den samme morgenen. Den første øya vi var på er en av de ”flytende øyene”. De er laget av strø av innbyggerne som bor på den og kan i teorien flyttes. Deretter var vi innom en annen øy hvor vi spiste lokal mat og overnatta . Dagen etter gikk båtturen innom en siste øy der guiden vår fortalte alt om kulturen på disse øyene og hvordan disse isolerte (og gammeldagse i våre øyne) samfunnene fungerer. Det var veldig interessant og vi hadde helt fantastisk vær, så vi fikk virkelig sett denne flotte innsjøen fra sin beste side!!
Da vi kom tilbake til Puno viste det seg at politiet hadde funnet passet mitt og de andre viktige papirer i en plastpose på do på terminalen. Selve sekken med kamera, penger, klokke og det hele var borte. Jeg er jo selvfølgelig utrolig takknemlig for at jeg har igjen passet mitt, men det var utrolig irriterende at politiet ikke skjønte hvorfor jeg fortsatt ville lage en anmeldelse. Måtte forklare dem det 5 ganger før vi satte oss ned og skrev en. Nå håper jeg den holder for fosrikringsselskapet, for den er på spansk og ser litt amatørmessig ut.
Det var med et skrik at vi kom oss på siste buss som gikk fra Puno den ettermiddagen. Da det begynte å spansere inn masse militærmenn med sjold og våpen inn i terminalen, skjønte vi at streiken hadde tatt seg opp igjen og det viste seg at bussen vi satt på var den siste som gikk fra Puno i noen som helst retning. Nå er alle veier til og fra byen sengt, igjen på ubestemt tid. Men vi er lykkelige, vi er i Arequipa, Perus nest størst by og inngangsporten til visstnok verdens flotteste canyons, og utenfor faresonen!
